Så er det da en slags skjør våpenhvile i midt-østen. Noen dager, eller kanskje uker uten skrikende soldater og bomberegn. Krigsnyhetene kommer fra andre steder nå; fra Irak og Afghanistan, og fra Sri Lanka og Sudan. Det var en gang noen som hevdet at tredje verdenskrig startet i 1945. Den er i alle fall i full sving.
Jeg kommer i tanker en strofe fra Donovans vise om den universelle soldat: ”Without him Cæsar would have stood alone”. Samtidig ser jeg med gru på bildene fra den flotte produksjonen om Napoleon som NRK2 har vist i sommer. Her rykker fotsoldatene fremover mot fienden. Den første rekken meies ned av fiendtlige skudd. De som kommer bak, skrever over sine falne kamerater og blir meid ned i neste ildgivning. Napoleon observerer det hele fra en høyde utenfor skuddhold.
Det er noe sant i Donovans vise; uten den menige soldat, har krigsherrene lite å fare med. Uten den store kontingenten av fotsoldater, som ofrer sine liv for en krig som i våre dager ofte er grunnløs samt regissert og markedsført med moderne virkemidler, har krigsherrene ingen mulighet til å vinne frem. ”We will prevail”, sier Bush. Han glemmer å fortelle hvem som sørger for at USA stadig er en militær stormakt. Han forteller ikke at de fattige fra midtvestens småbyer verver seg fordi det ikke er annet arbeide å få. De unge mennene reiser ut for å støtte sitt land i en krig ingen har spurt om, for deretter å komme hjem med traumer og senskader, om de da ikke sendes hjem i en kiste, pent dekorert med stars and stripes.
Nei, skal vi komme oss et skritt videre, og stå frem som siviliserte mennesker, må krigens meningsløse tyranni stoppes. Løsningen er av samme type som den gang prevensjon første gang skulle synliggjøres på en norsk revyscene: Publkum var åndeløse i spenning da en ung pike kom frem på scenekanten, rettet seg opp, og sa klart og tydelig: ”Nei!”.
Spenningen løste seg ut i en hysterisk latter. Men det er et dypt alvor i denne lettbente løsningen. Hvis dette ”Nei!” fra en norsk revyscene kan bli et universelt svar på all innkalling til krigstjeneste, vil generaler og forsvarsministre sitte med skjegget i postkassen. Og det kan jo bli et lystig syn.
Da jeg i sin tid bestemte meg for å nekte militærtjeneste, fikk jeg i blant følgende kommentar: -Men hva om alle tenkte som deg?
Jeg valgte stort sett å la spørsmålet bli hengende i luften, i håp om at den som stilte spørsmålet selv ville forfølge det, og komme frem til det uunngåelige svar:
Da ville det ikke være noen igjen til å føre krig.
Krig er et maskulint anliggende. Kvinnenes rolle har stort sett vært å føde barn som kan være soldater i den nye generasjonen. Jeg fatter ikke at dette får fortsette. At mødrene tillater det. Unge mennesker i dag har atter en gylden mulighet til å bli de første som virkeliggjør drømmen om en fredelig verden:
Rett ryggen og si klart og tydelig ”NEI!”.